I tidsrommet mellom 1500 og 1800 ble tusenvis av europeere solgt som slaver i nord-afrikanske byer. Vår utstilling setter søkelys på dette lite kjente møtet mellom europeere og tyrkere fra Det osmanske riket.
Pirater og sjørøvere
Pirater eller sjørøvere har til alle tider vært en fare for ferdselen på sjøen og i enkelte tilfeller også for folk bosatt langs kysten. Forskjeller når det gjaldt menneskesyn, religion og forestilling om verden, gjorde at mange sjørøvere ikke anså seg som røvere. Sjørøveri var definert som en illegal, privat virksomhet, men kapervirksomheten var lovlig i krigstid så lenge kaperne fulgte regelverket. De fleste sjørøvere var primært på jakt etter gods og gull, men det fantes i perioder grupper av sjørøvere som også tok slaver.
De nordafrikanske sjørøverne har fått liten oppmerksomhet til tross for at de i et par hundre år utgjorde den største trusselen for europeisk sjøfart. Både for Danmark-Norge generelt og Bergen spesielt skapte sjørøvervirksomheten frykt blant sjøfolk og medførte store tap for redere og handelsmenn. De tyrkiske sjørøverne herjet i middelhavsområdet i flere hundre år. Skip og last ble tatt og sjøfolkene solgt som slaver.
Frikjøpte slaver
Imidlertid ble flere av de nordiske slavene kjøpt fri, eller greide å kjøpe seg fri og kunne siden fortelle sine historier i bøker. Disse slaveberetningene er lite lest i dag. I utstillingen presenteres historiene til den danske unggutten Hark Olufs og bergenseren Hans Jochum Schram.
Hark Olufs var 16 år og matros da skipet hans ble tatt av algirske sjørøvere like syd for Den engelske kanal 10. mars 1724. Han ble solgt på slavemarkedet i Algier og videresolgt et par ganger før han ble kjøpt for beyen av Constantine. Olufs var en begavet ung mann som bl.a. lærte seg tyrkisk og arabisk. Han endte opp som en av beyens mest betrodde menn. I bytte for friheten var Olufs spion i en kamp mellom beyen av Tunis og sin egen herre og ble frigitt i oktober 1735. Han kom tilbake til sitt fødested og utga beretningen om sitt besynderlige eventyr i 1747.
Hans Jochum Schram seilte ut som 19-åring fra Bergen. Da skipet "Fru Alida" var like nord for Sardinia, ble skipet kapret av et tunisisk sjørøverskip. Mannskapet på 15 ble fraktet inn til Tunis og satt til slaveri. Hans Jochum var imidlertid heldig og havnet på slottet i Bardo som kleskammervokter for Prins Selemang, den yngste av prinsene i Tunis. Han kom godt overens med prinsen og som hofftjener gikk han i elegante klær. I 1750 ble de norske slavene frigitt med løsepenger fra slavekassen i København. Hans Jochum gråt da han kysset sin herres hånd og prinsen selv var nær ved å gråte. Nesten et halvt år etter frigivelsen ble han gjenforent med sin familie i Bergen.
I boken "Journal af en Nordmands Reyse fra Norge til det middellandske Hav, da han med fleere bleve af de africanske Armateurs giorte til slaver i Barbariet, med hans Reyse derfra til hans Hiem igjen, tilligemed en Beretning om Indbyggernes Sæder og skikke, med sandfærdig Fortælling om adskilligt." forteller han om sitt opphold i Nord-Afrika. Boken kom i 1791.
En vond historie
Slavetiden er en historie om vold og stormaktspolitikk, men også om enkeltmenneskers undrende møte med andre skikker og kulturer. Samtidig er det et paradoks at mens man i hjem og kirker i Norge ba for landsmenn som havnet i slaveri i Nord-Afrika, seilte dansk-norske skip fullastet med afrikanske slaver over Atlanteren - med statens og kirkens velsignelse.
Utstillingen "Nordiske slaver - afrikanske herrer" bygger på den danske utstillingen "Pirater og kristne slaver", laget av Fiskeri- og Søfartsmuseet i Esbjerg. Med bidrag fra Bergen Sjøfartsmuseum og dokumentarforfatter Torbjørn Ødegaard, presenterer utstillingen forholdet mellom Danmark-Norge og de nordafrikanske sjørøverstatene; Tripolis, Tunis, Algier og Marokko, kalt Barbareskstatene. Utstillingen blir stående til 11. august 2006.
I forbindelse med utstillingen blir det både søndag 14. mai og søndag 21. mai foredrag om de nordiske slavene, Nordens islambilde og Danmark-Norges slavehandel på Afrika.