Davi Kopenawa Yanomami forteller:
De hvite tror at naturen er noe dødt, plassert på jorda uten grunn. De tar feil. "Naturen" – som vi kaller urihi, jord-skogen – er den gamle himmelen som falt ned i de første tider. Vi vet at den lever, at den har et veldig langvarig livspust, mye lengre enn vårt. Den verken dør eller råtner som menneskene. Gjennom jordånden maxitaris pust blir skogen vakker; regnet faller og det er alltid vind. Den puster, selv om dere ikke legger merke til det. Dens pust er gjemt i bakken, der det er fuktig og friskt.
Skogen er også dekket av speil som xapirip-åndene går, leker, forfølger hverandre, danser eller kriger på. Fjellene er husene deres, det er derfor skogen er som deres gårdsplass. Men den jorda som vi går på, er skitten for dem – de beveger seg over bakken, på mirekop-speil. Det fins speil for apeåndene, tapiråndene, slangeåndene, ara-åndene, tukanåndene, quatiåndene, sangfuglåndene –.. De er lysende og pyntet med kroppstegninger malt med rød anattofarge. De ser ut som jaguarskinn dekket av skinnende hvit dun.